Når staten teller paracet, men selger sprit i pall

(og hvorfor begge deler er feil)

Det er fristende å forklare mye av offentlig forvaltning med banal inkompetanse. Byråkrati har en egen evne til å avle dumskap, treghet, ansvarsfraskrivelse og selvtilfreds middelmådighet. Men noen ganger holder ikke den forklaringen. Noen ganger er det som skjer ikke et uhell, men et bevisst valg. Og da beveger vi oss fra det komiske til det prinsipielt forkastelige.

Ta et konkret, hverdagslig eksempel:

På apoteket kan jeg kjøpe maksimalt 20 tabletter paracetamol og/eller ibuprofen per handel. Ikke per dag. Per handel. Staten har altså bestemt at dette er en mengde jeg ikke kan betros med uten tilsyn.

På Vinmonopolet, derimot, kan jeg kjøpe så mye alkohol jeg fysisk klarer å bære – eller har kreditt til å betale for. Kasser med vin. Litervis med brennevin. Ingen øvre grense. Ingen volumkontroll. Ingen moralske formaninger, så lenge jeg ikke er synlig beruset.

Dette er ikke en glipp. Det er ikke en inkonsekvens. Det er et bevisst politisk valg.

Tallene som nekter å adlyde

Fra et folkehelseperspektiv er paracetamol og ibuprofen i Norge praktisk talt ubetydelige. Dødsfall direkte knyttet til disse stoffene ligger i beste fall på et par tilfeller i året, ofte null. De utgjør ikke en systemisk belastning på helsevesenet. De driver ikke vold, kriminalitet eller sosial oppløsning. De ødelegger ikke familier i tusentall.

Alkohol, derimot, er i en helt annen klasse. Tungvekteren, om du vil.

Alkohol er direkte eller indirekte årsak til flere hundre dødsfall i Norge hvert eneste år. Leversykdommer. Kreft. Hjerte- og karsykdommer. Ulykker. Vold. Selvmord. I tillegg kommer en enorm mengde ikke-dødelig skade: uførhet, psykiske lidelser, familievold, omsorgssvikt, arbeidsfravær og kriminalitet.

Alkohol er – med god margin – det største rusrelaterte helse- og samfunnsproblemet i moderne vestlige samfunn. Større enn alle illegale rusmidler til sammen. Dette er ikke ideologi. Det er statistikk.

Og likevel er det paracetamol staten teller.

Dette er ikke folkehelse – det er styringsfetisjisme

Hvorfor denne groteske asymmetrien?

Svaret er ubehagelig enkelt: Paracetamol er lett å regulere. Alkohol er politisk risikabelt å regulere på en måte som faktisk ville hatt effekt.

Å begrense antall tabletter i en apotekhylle er:

• Enkelt
• Billig
• Lett å håndheve
• Politisk risikofritt

Ingen velgergrupper mobiliserer for retten til å kjøpe 500 Ibux. Ingen kulturelle vaner utfordres. Ingen avgiftsinntekter trues. Byråkratiet får krysset av en boks og erklært seier over et problem som knapt eksisterer.

Reell alkoholregulering – altså tiltak som faktisk reduserer totalforbruket – ville derimot:

• Treffe vanlige, lovlydige borgere direkte
• Avsløre statens paternalistiske instinkter
• Redusere betydelige skatteinntekter
• Tvinge frem en ubehagelig diskusjon om alkoholens plass i norsk kultur

Det vil politikerne ikke ha. Dermed får vi Vinmonopolet: et moralsk alibi forkledd som folkehelse, streng på åpningstider, fullstendig likegyldig til volum.

Viktig presisering: dette er ikke et rop om mer regulering

La oss gjøre dette helt krystallklart, siden misforståelser her er nærmest garantert:

Dette er ikke et argument for å regulere alkohol hardere. Tvert imot.

Jeg vil ha Vinmonopolet avskaffet. Fullstendig. Alkohol i alle former bør være tilgjengelig i dagligvarebutikker, på bensinstasjoner, døgnet rundt. Akkurat som i fungerende, voksne samfunn.

Og ja – samtidig vil jeg kunne kjøpe en storbøtte med 500 Ibux hvis jeg har lyst.

Poenget er ikke at alkohol bør behandles som paracetamol. Poenget er at ingen av delene bør behandles som om voksne mennesker er mentalt tilbakestående barn.

Storebror i medisinskapet

Problemet er ikke at staten bryr seg om helse. Problemet er at den later som.

Paracetamolreguleringen er et skoleeksempel på symbolpolitikk: den gir inntrykk av handlekraft, uten å løse et reelt problem. Samtidig brukes den til å rettferdiggjøre en stadig mer invaderende holdning til individets private valg.

Staten sier i praksis:

Vi stoler ikke på deg.

Ikke til å håndtere smertestillende. Ikke til å ta ansvar for eget liv. Ikke til å lære av konsekvensene av egne valg.

Og så later man som man ikke forstår hvorfor nordmenn på «sydenferie» er blant Europas mest notoriske fyllefanter. Når voksne mennesker holdes i barnegrind hjemme, slipper de naturligvis alt løs når grindene åpnes.

Dette er ikke et argument mot frihet. Det er et argument for mer av den.

Intensjonalitet gjør det verre

Hadde dette vært en forglemmelse, kunne man ledd av det. Men det er det ikke. Dette er gjennomtenkt. Det er et resultat av politiske prioriteringer der kontroll er viktigere enn prinsipp, og bekvemmelighet viktigere enn sammenheng.

Staten regulerer det som er lett å telle, ikke det som er mest skadelig. Den styrer der motstanden er lav, ikke der effekten ville vært størst. Det er ikke bare feigt – det er uredelig.

Et voksent utgangspunkt, takk

La oss begynne der staten konsekvent nekter å begynne: med tillit.

Jeg er et myndig menneske. Jeg betaler skatt, følger loven og bærer konsekvensene av mine valg. Beslutningene om hvordan jeg lever mitt liv – hva jeg spiser, drikker eller tar mot hodepine – er mine. Ikke statens. Ikke Helsedirektoratets. Ikke en eller annen uavsettelig seniorrådgiver med PowerPoint og god pensjonsordning.

En stat som ikke stoler på sine borgere til å håndtere en pakke Ibux, men samtidig stoler fullt og helt på dem med ubegrenset tilgang til alkohol, har ikke et folkehelseproblem. Den har et moralsk og intellektuelt sammenbrudd.

Dette handler ikke om helse. Det handler om kontroll forkledd som omsorg. Om et politisk system som foretrekker symbolske inngrep med null effekt fremfor reelle reformer med politisk risiko. Og som deretter later som det ikke forstår hvorfor resultatene uteblir.

Når voksne mennesker behandles som barn hjemme, skal man ikke bli overrasket når de oppfører seg som barn så snart de slipper ut. Det er derfor nordmenn på sydentur er beryktet. Det er ikke klimaet som gjør det. Det er barneoppdragelsen.

Regjeringen er ikke løsningen. Den er problemet.
Byråkratiet er ikke en nøytral forvalter. Det er en aktiv deltaker.

Et samfunn bygget på mistillit produserer nøyaktig den borgeren det fortjener – og kaller deretter resultatet et “folkehelseproblem”.

Gud signe vårt dyre fedreland.
Fra seg selv.