Kong Harald V er død.

Jeg antar at det betyr at jeg nå forventes å si noe dypsindig.

Det er jeg redd jeg ikke har.

Jeg kjente ikke mannen. Jeg møtte ham aldri. Jeg føler ikke at hans død har etterlatt et tomrom i livet mitt, og jeg har ikke tenkt å late som noe annet. Jeg har ingen tårer å felle for ham.

Det høres kanskje litt kaldt ut, men det er ikke ment respektløst. Det er bare sannheten.

Jeg har ingen personlig motvilje mot Harald. Faktisk, hvis jeg skulle velge hvilken norsk konge jeg helst ville tatt en øl med, ville han vært høyt oppe på lista, kanskje rett etter Harald Hardråde. Han virket som en grei fyr. Han hadde humor, han giftet seg med kvinnen han elsket, tross mostand fra hoff og bedrevitere, og han klarte stort sett å fremstå som en genuin mensch snarere enn en slags opphøyet representant for kongelig øvrighet.

Og det er faktisk der jeg synes synd på ham.

Han ble født til jobben.

Det var ikke noe han valgte. Før han var gammel nok til å ha en mening om noe som helst bortsett fra puppen til mor, var fremtiden hans allerede bestemt. Han skulle bli konge. Han søkte ikke på stillingen, han stilte ikke til valg, og ingen spurte om han hadde lyst.

Han ble ganske enkelt født inn i riktig familie (eller feil, alt ettersom hvordan man ser slike ting an).

Og det er jo litt snodig når man stopper opp og tenker over saken.

Vi lever i et land som visstnok mener at mennesker skal vurderes etter evner og karakter, ikke etter avstamning. Vi synes vanligvis ikke at det å være noens sønn kvalifiserer deg til å lede landet.

Bortsett fra, selvfølgelig, når det gjelder det ene offentlige embetet vi med vilje reserverer for en bestemt familie.

Det har jeg aldri vært særlig komfortabel med.

Jeg misliker ikke Harald. Jeg misliker institusjonen og statsformen som gjorde ham til konge.

Jeg finner idéen om et arvelig statsoverhode som grunnleggende støtende i et moderne demokratisk samfunn. Forestillingen om at landets høyeste seremonielle embete skal gå fra far til sønn etter blodslinje, er en motbydelig anakronisme. Det er et historisk gufs fra et politisk system der statsstyre bokstavelig talt var en familiebedrift.

Norge er fullt i stand til å skaffe seg et statsoverhode uten å slå opp et slektstre først.

Og så er det dekningen av Haralds sykdom og død.

Jeg har sett NRK og resten av norske medier gå inn i full kongelig sorgmodus, et surrealistisk gråtekor jeg synes er veldig merkelig. Omfanget har til tider hatt en nesten nordkoreansk kvalitet. Den store lederen er syk. Nasjonen venter. Nasjonen bekymrer seg. Nasjonen sørger.

Samtidig dør det omtrent 45 000 andre nordmenn hvert år.

Det er rundt 123 mennesker hver dag. Fem i timen. Omtrent én hvert ellevte minutt.

Og ingen av dem får kongelig bulletin.

Min mor døde uventet for noen år siden, 89 år gammel. Familien min var knust. Så døde broren min. Så svigerinnen min. Så enda en bror. Og flere med; de siste fem årene har vært en veritabel dødsfest heromkring.

Disse dødsfallene betydde enormt mye for oss.

De betydde bare ikke særlig mye for noen andre.

Og det er normalt. Det er slik livet fungerer.

Ingen forventet at landet skulle stanse fordi moren min døde. Ingen forventet at NRK skulle bruke flere dager på å dekke min brors bortgang. Deres dødsfall var enormt viktige for menneskene som var glad i dem, og praktisk talt usynlige for alle andre.

Det er ikke grusomt. Det er ganske enkelt forskjellen mellom privat sorg og offentlig symbolikk.

Haralds død blir behandlet som en nasjonal begivenhet fordi han var konge.

Det var jobben.

Og kanskje er det nettopp den delen av livet hans jeg har mest sympati for.

Tenk å bruke hele sitt voksne liv på å være et symbol. Stakkars mann!

Hver offentlige opptreden betyr noe. Hvert ord blir gransket. Helsen din blir allemannseie. Du kan ikke bare bestemme deg en morgen for at du har fått nok av å være konge og heller vil gå og fiske.

Harald valgte ikke noe av dette.

Han ble født inn i det.

Så jeg kan respektere mannen og samtidig mene at institusjonen han representerte for lengst burde pensjoneres.

Jeg sørger ikke over kong Harald på samme måte som jeg sørget over menneskene jeg faktisk var glad i. Jeg føler ikke noe personlig tap. Jeg kommer ikke til å late som om jeg gjør det bare fordi fjernsynet forteller meg at dette er en Veldig Trist Dag for Nasjonen.

Men jeg kan erkjenne at et menneske er død.

En kone har mistet sin mann. Barn har mistet sin far. Barnebarn har mistet sin bestefar. Venner har mistet en de kjente og var glad i.

Og en gammel mann har endelig fått slippe en jobb han aldri søkte på til å begynne med.

Så, Harald, hvor du enn er:

Hvil i fred.

Du ble født som kongsemne. Du gjorde din plikt. Etter omstendighetene gjorde du en rimelig bra jobb.

Mere kan man ikke be om.

Når det gjelder resten av oss, kan vi kanskje benytte anledningen til å tenke litt på hva som kommer etterpå.

Kronprins Haakon ble kong Haakon VIII det øyeblikk hans far tok sitt siste åndedrag.

Og hvis vi virkelig betrakter oss selv som et moderne demokrati, kanskje vi en dag bestemmer oss for at dette ikke lenger er en god nok grunn.

Farvel, Harald.

Jeg kjente deg ikke.

Jeg var ikke glad i deg.

Jeg hatet deg ikke.

Men jeg skulle ønske du hadde blitt født fri til å velge ditt eget liv.

Kongen er død, lenge leve Republikken.

Når staten teller paracet, men selger sprit i pall

(og hvorfor begge deler er feil)

Det er fristende å forklare mye av offentlig forvaltning med banal inkompetanse. Byråkrati har en egen evne til å avle dumskap, treghet, ansvarsfraskrivelse og selvtilfreds middelmådighet. Men noen ganger holder ikke den forklaringen. Noen ganger er det som skjer ikke et uhell, men et bevisst valg. Og da beveger vi oss fra det komiske til det prinsipielt forkastelige.

Ta et konkret, hverdagslig eksempel:

På apoteket kan jeg kjøpe maksimalt 20 tabletter paracetamol og/eller ibuprofen per handel. Ikke per dag. Per handel. Staten har altså bestemt at dette er en mengde jeg ikke kan betros med uten tilsyn.

På Vinmonopolet, derimot, kan jeg kjøpe så mye alkohol jeg fysisk klarer å bære – eller har kreditt til å betale for. Kasser med vin. Litervis med brennevin. Ingen øvre grense. Ingen volumkontroll. Ingen moralske formaninger, så lenge jeg ikke er synlig beruset.

Dette er ikke en glipp. Det er ikke en inkonsekvens. Det er et bevisst politisk valg.

Tallene som nekter å adlyde

Fra et folkehelseperspektiv er paracetamol og ibuprofen i Norge praktisk talt ubetydelige. Dødsfall direkte knyttet til disse stoffene ligger i beste fall på et par tilfeller i året, ofte null. De utgjør ikke en systemisk belastning på helsevesenet. De driver ikke vold, kriminalitet eller sosial oppløsning. De ødelegger ikke familier i tusentall.

Alkohol, derimot, er i en helt annen klasse. Tungvekteren, om du vil.

Alkohol er direkte eller indirekte årsak til flere hundre dødsfall i Norge hvert eneste år. Leversykdommer. Kreft. Hjerte- og karsykdommer. Ulykker. Vold. Selvmord. I tillegg kommer en enorm mengde ikke-dødelig skade: uførhet, psykiske lidelser, familievold, omsorgssvikt, arbeidsfravær og kriminalitet.

Alkohol er – med god margin – det største rusrelaterte helse- og samfunnsproblemet i moderne vestlige samfunn. Større enn alle illegale rusmidler til sammen. Dette er ikke ideologi. Det er statistikk.

Og likevel er det paracetamol staten teller.

Dette er ikke folkehelse – det er styringsfetisjisme

Hvorfor denne groteske asymmetrien?

Svaret er ubehagelig enkelt: Paracetamol er lett å regulere. Alkohol er politisk risikabelt å regulere på en måte som faktisk ville hatt effekt.

Å begrense antall tabletter i en apotekhylle er:

• Enkelt
• Billig
• Lett å håndheve
• Politisk risikofritt

Ingen velgergrupper mobiliserer for retten til å kjøpe 500 Ibux. Ingen kulturelle vaner utfordres. Ingen avgiftsinntekter trues. Byråkratiet får krysset av en boks og erklært seier over et problem som knapt eksisterer.

Reell alkoholregulering – altså tiltak som faktisk reduserer totalforbruket – ville derimot:

• Treffe vanlige, lovlydige borgere direkte
• Avsløre statens paternalistiske instinkter
• Redusere betydelige skatteinntekter
• Tvinge frem en ubehagelig diskusjon om alkoholens plass i norsk kultur

Det vil politikerne ikke ha. Dermed får vi Vinmonopolet: et moralsk alibi forkledd som folkehelse, streng på åpningstider, fullstendig likegyldig til volum.

Viktig presisering: dette er ikke et rop om mer regulering

La oss gjøre dette helt krystallklart, siden misforståelser her er nærmest garantert:

Dette er ikke et argument for å regulere alkohol hardere. Tvert imot.

Jeg vil ha Vinmonopolet avskaffet. Fullstendig. Alkohol i alle former bør være tilgjengelig i dagligvarebutikker, på bensinstasjoner, døgnet rundt. Akkurat som i fungerende, voksne samfunn.

Og ja – samtidig vil jeg kunne kjøpe en storbøtte med 500 Ibux hvis jeg har lyst.

Poenget er ikke at alkohol bør behandles som paracetamol. Poenget er at ingen av delene bør behandles som om voksne mennesker er mentalt tilbakestående barn.

Storebror i medisinskapet

Problemet er ikke at staten bryr seg om helse. Problemet er at den later som.

Paracetamolreguleringen er et skoleeksempel på symbolpolitikk: den gir inntrykk av handlekraft, uten å løse et reelt problem. Samtidig brukes den til å rettferdiggjøre en stadig mer invaderende holdning til individets private valg.

Staten sier i praksis:

Vi stoler ikke på deg.

Ikke til å håndtere smertestillende. Ikke til å ta ansvar for eget liv. Ikke til å lære av konsekvensene av egne valg.

Og så later man som man ikke forstår hvorfor nordmenn på «sydenferie» er blant Europas mest notoriske fyllefanter. Når voksne mennesker holdes i barnegrind hjemme, slipper de naturligvis alt løs når grindene åpnes.

Dette er ikke et argument mot frihet. Det er et argument for mer av den.

Intensjonalitet gjør det verre

Hadde dette vært en forglemmelse, kunne man ledd av det. Men det er det ikke. Dette er gjennomtenkt. Det er et resultat av politiske prioriteringer der kontroll er viktigere enn prinsipp, og bekvemmelighet viktigere enn sammenheng.

Staten regulerer det som er lett å telle, ikke det som er mest skadelig. Den styrer der motstanden er lav, ikke der effekten ville vært størst. Det er ikke bare feigt – det er uredelig.

Et voksent utgangspunkt, takk

La oss begynne der staten konsekvent nekter å begynne: med tillit.

Jeg er et myndig menneske. Jeg betaler skatt, følger loven og bærer konsekvensene av mine valg. Beslutningene om hvordan jeg lever mitt liv – hva jeg spiser, drikker eller tar mot hodepine – er mine. Ikke statens. Ikke Helsedirektoratets. Ikke en eller annen uavsettelig seniorrådgiver med PowerPoint og god pensjonsordning.

En stat som ikke stoler på sine borgere til å håndtere en pakke Ibux, men samtidig stoler fullt og helt på dem med ubegrenset tilgang til alkohol, har ikke et folkehelseproblem. Den har et moralsk og intellektuelt sammenbrudd.

Dette handler ikke om helse. Det handler om kontroll forkledd som omsorg. Om et politisk system som foretrekker symbolske inngrep med null effekt fremfor reelle reformer med politisk risiko. Og som deretter later som det ikke forstår hvorfor resultatene uteblir.

Når voksne mennesker behandles som barn hjemme, skal man ikke bli overrasket når de oppfører seg som barn så snart de slipper ut. Det er derfor nordmenn på sydentur er beryktet. Det er ikke klimaet som gjør det. Det er barneoppdragelsen.

Regjeringen er ikke løsningen. Den er problemet.
Byråkratiet er ikke en nøytral forvalter. Det er en aktiv deltaker.

Et samfunn bygget på mistillit produserer nøyaktig den borgeren det fortjener – og kaller deretter resultatet et “folkehelseproblem”.

Gud signe vårt dyre fedreland.
Fra seg selv.

“Når vi mottar henvisningen din, vil vi vurdere helsetilstanden din og om du har rett til nødvendig helsehjelp eller ikke.“

Dette sto å lese i et innkallingsbrev jeg fikk fra Stavanger Universitetssykehus. Legg merke til formuleringen “…om du har rett til nødvendig helsehjelp eller ikke.”

Ifølge en alminnelig språkfortåelse og enkel logikk, så betyr dette at det er tilfeller der man vurderes ikke å har rett til nødvendig helsehjelp. I kongeriket Norge, med verdens største Sovereign Wealth Fund og verdens beste helsesystem (blir det påstått). Helsehjelp some er nødvendig, men som du ikke har rett til. Fytterakkern! Hva faen brukes skattepengene til?

Jeg lurer på hvor lenge Gahr-Støre må vente på time hos spesialist, og om han går offentlig eller privat. Jeg måtte vente tre måneder på time ved Nyremedisinsk Poliklinikk ved SUS. Håper jeg ikke dør i mellomtiden.

Jeg går på apoteket for å hente resepten på KOLS-medisinen min. Den samme innhalatoren som jeg har brukt i tjue+ år. Den lille frøkna bak disken (eller den gamle tanta—det er nesten alltid kvinnfolk), spør om jeg har brukt medisinen før. Jeg svarer bekreftende, at jeg har lang erfaring med KOLS medisiner, og like forbanna begynner hun å lire av seg ei lang lekse om riktig bruk og interaksjoner. Kjære lille diskenspringer, du er ikke legen min, bare selg meg den forbanna medisinen, tenker jeg, men holder kjeft og later som om jeg hører etter.

Når hun endelig er ferdig så legger jeg en pakke Ibux på disken, og så er’a på jernet igjen med hvordan det er uheldig å bruke Ibux med innhalator, osv., osv., osv., også-fucking-videre. Gud hjelpe meg!