Kong Harald V er død.
Jeg antar at det betyr at jeg nå forventes å si noe dypsindig.
Det er jeg redd jeg ikke har.
Jeg kjente ikke mannen. Jeg møtte ham aldri. Jeg føler ikke at hans død har etterlatt et tomrom i livet mitt, og jeg har ikke tenkt å late som noe annet. Jeg har ingen tårer å felle for ham.
Det høres kanskje litt kaldt ut, men det er ikke ment respektløst. Det er bare sannheten.
Jeg har ingen personlig motvilje mot Harald. Faktisk, hvis jeg skulle velge hvilken norsk konge jeg helst ville tatt en øl med, ville han vært høyt oppe på lista, kanskje rett etter Harald Hardråde. Han virket som en grei fyr. Han hadde humor, han giftet seg med kvinnen han elsket, tross mostand fra hoff og bedrevitere, og han klarte stort sett å fremstå som en genuin mensch snarere enn en slags opphøyet representant for kongelig øvrighet.
Og det er faktisk der jeg synes synd på ham.
Han ble født til jobben.
Det var ikke noe han valgte. Før han var gammel nok til å ha en mening om noe som helst bortsett fra puppen til mor, var fremtiden hans allerede bestemt. Han skulle bli konge. Han søkte ikke på stillingen, han stilte ikke til valg, og ingen spurte om han hadde lyst.
Han ble ganske enkelt født inn i riktig familie (eller feil, alt ettersom hvordan man ser slike ting an).
Og det er jo litt snodig når man stopper opp og tenker over saken.
Vi lever i et land som visstnok mener at mennesker skal vurderes etter evner og karakter, ikke etter avstamning. Vi synes vanligvis ikke at det å være noens sønn kvalifiserer deg til å lede landet.
Bortsett fra, selvfølgelig, når det gjelder det ene offentlige embetet vi med vilje reserverer for en bestemt familie.
Det har jeg aldri vært særlig komfortabel med.
Jeg misliker ikke Harald. Jeg misliker institusjonen og statsformen som gjorde ham til konge.
Jeg finner idéen om et arvelig statsoverhode som grunnleggende støtende i et moderne demokratisk samfunn. Forestillingen om at landets høyeste seremonielle embete skal gå fra far til sønn etter blodslinje, er en motbydelig anakronisme. Det er et historisk gufs fra et politisk system der statsstyre bokstavelig talt var en familiebedrift.
Norge er fullt i stand til å skaffe seg et statsoverhode uten å slå opp et slektstre først.
Og så er det dekningen av Haralds sykdom og død.
Jeg har sett NRK og resten av norske medier gå inn i full kongelig sorgmodus, et surrealistisk gråtekor jeg synes er veldig merkelig. Omfanget har til tider hatt en nesten nordkoreansk kvalitet. Den store lederen er syk. Nasjonen venter. Nasjonen bekymrer seg. Nasjonen sørger.
Samtidig dør det omtrent 45 000 andre nordmenn hvert år.
Det er rundt 123 mennesker hver dag. Fem i timen. Omtrent én hvert ellevte minutt.
Og ingen av dem får kongelig bulletin.
Min mor døde uventet for noen år siden, 89 år gammel. Familien min var knust. Så døde broren min. Så svigerinnen min. Så enda en bror. Og flere med; de siste fem årene har vært en veritabel dødsfest heromkring.
Disse dødsfallene betydde enormt mye for oss.
De betydde bare ikke særlig mye for noen andre.
Og det er normalt. Det er slik livet fungerer.
Ingen forventet at landet skulle stanse fordi moren min døde. Ingen forventet at NRK skulle bruke flere dager på å dekke min brors bortgang. Deres dødsfall var enormt viktige for menneskene som var glad i dem, og praktisk talt usynlige for alle andre.
Det er ikke grusomt. Det er ganske enkelt forskjellen mellom privat sorg og offentlig symbolikk.
Haralds død blir behandlet som en nasjonal begivenhet fordi han var konge.
Det var jobben.
Og kanskje er det nettopp den delen av livet hans jeg har mest sympati for.
Tenk å bruke hele sitt voksne liv på å være et symbol. Stakkars mann!
Hver offentlige opptreden betyr noe. Hvert ord blir gransket. Helsen din blir allemannseie. Du kan ikke bare bestemme deg en morgen for at du har fått nok av å være konge og heller vil gå og fiske.
Harald valgte ikke noe av dette.
Han ble født inn i det.
Så jeg kan respektere mannen og samtidig mene at institusjonen han representerte for lengst burde pensjoneres.
Jeg sørger ikke over kong Harald på samme måte som jeg sørget over menneskene jeg faktisk var glad i. Jeg føler ikke noe personlig tap. Jeg kommer ikke til å late som om jeg gjør det bare fordi fjernsynet forteller meg at dette er en Veldig Trist Dag for Nasjonen.
Men jeg kan erkjenne at et menneske er død.
En kone har mistet sin mann. Barn har mistet sin far. Barnebarn har mistet sin bestefar. Venner har mistet en de kjente og var glad i.
Og en gammel mann har endelig fått slippe en jobb han aldri søkte på til å begynne med.
Så, Harald, hvor du enn er:
Hvil i fred.
Du ble født som kongsemne. Du gjorde din plikt. Etter omstendighetene gjorde du en rimelig bra jobb.
Mere kan man ikke be om.
Når det gjelder resten av oss, kan vi kanskje benytte anledningen til å tenke litt på hva som kommer etterpå.
Kronprins Haakon ble kong Haakon VIII det øyeblikk hans far tok sitt siste åndedrag.
Og hvis vi virkelig betrakter oss selv som et moderne demokrati, kanskje vi en dag bestemmer oss for at dette ikke lenger er en god nok grunn.
Farvel, Harald.
Jeg kjente deg ikke.
Jeg var ikke glad i deg.
Jeg hatet deg ikke.
Men jeg skulle ønske du hadde blitt født fri til å velge ditt eget liv.